Da legen undersøkte henne, viste det seg at hun bare hadde 30 prosent lungekapasitet igjen. Etter hvert ble selv de enkleste ting en kamp.

Jeg ble sliten av å gå, spise, snakke og dusje. Til slutt måtte jeg bruke rullestol for å klare å komme meg ut.

For familien var det vanskelig å forstå alvoret i starten, men bekymringen vokste da Nina ble dårligere.

Samtidig ble hun farmor for første gang.

– Jeg fryktet at jeg aldri skulle få se barnebarnet mitt vokse opp.

Jeg orket heller ikke å være den farmoren jeg ønsket å være, sier Nina.

Telefonen som endret alt

Nina måtte gå opp i vekt for å bli satt på venteliste til organtransplantasjon.

– Jeg brukte et halvt år på å legge på meg to kilo.

Det høres lite ut, men det var utrolig tungt.

Jeg måtte lage kaloririke smoothier, men ofte føltes det som et valg mellom å spise og å puste.

Til slutt klarte hun det og fikk en plass på ventelisten.

Etter tre måneder kom telefonen som ga håp.

– Jeg var bare kjempeglad. Jeg var ikke redd. Jeg visste at jeg fikk en sjanse, og hvis det ikke gikk bra, så hadde jeg i hvert fall fått den sjansen.

Operasjonen var omfattende, men effekten merkbar.

Da jeg våknet, kjente jeg umiddelbart at pusten var helt annerledes.

Rehabiliteringen var krevende, men Nina kom seg raskt.

– Etter en så stor operasjon må man lære å gå på nytt.

Jeg begynte med prekestol i gangene på Riksen, og etter hvert klarte jeg meg uten.

NYE LUNGER = NYTT LIV:

Takket være organdonoren kan Nina leve det aktive livet hun vil.

– Nå kan jeg gjøre alt fra å leke med barnebarna til å snekre terrasse, sier hun takknemlig.

Foto: Privat.

Et nytt liv

Nå, seks år etter transplantasjonen, lever hun det livet hun drømte om da hun var syk.

– Jeg kan løpe med barnebarna, løfte dem og være den farmoren jeg ønsker å være. Jeg setter pris på de små tingene, som å hente posten, løpe i trapper og danse.

Hver gang hun er på Rikshospitalet, tenner hun et lys for donoren.

– Jeg vet ingenting om min donor, men jeg tenker ofte på vedkommende.

Hvis jeg kunne møtt familien, ville jeg sagt tusen takk. Det er den største gaven man kan gi.

– Fordi noen sa ja til å donere, fikk familien min beholde meg, oppsummerer Nina.

Donasjonsuka 09/2025